Månedens tegner er en intervjuserie der Tegnerforbundet hver måned introduserer et medlem som er representert med kunstverk i vår Salgsavdeling. Med tiltaket ønsker vi å gi leserne et innblikk i medlemmenes kunstneriske virke og løfte betydningen tegningen har i deres arbeid.
//
Karin Margaretha Valums (1952) tegninger er vakre og rolige arbeider i balanserte gråtoner. Tegningene beveger seg i grenselandet mellom det abstrakte og det figurative, der organiske former møtes og skaper forbindelser, både synlige og på det indre plan. I sine tegninger utforsker Valum det hun kaller «indre tilstander». Den neddempede fargebruken og den stille kontemplasjonen i tegningene kan virke som en oppfordring til betrakteren om å stoppe opp og reflektere - ligger det noe mer bak billedoverflaten? Dette er tidkrevende arbeider der selve skaperprosessen og det å etterlate spor på papiret er en viktig del av resultatet for kunstneren og sporene blir en del av selve kunstverket.
Valum er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole og Kunstakademiet i Oslo. Hun er innkjøpt av blant annet Nasjonalmuseet, Asker kommune, Drammen museum, Nordnorsk kunstmuseum, Oslo kommunes kunstsamling og Norsk kulturråd.
TF: Karin, kan du fortelle litt om ditt kunstneriske virke?
KV: Jeg har utdannelse fra grafisk avdeling og grafikkavdelingene på SHKS og fra Statens Kunstakademi, malerklassen og romkunstklassen. Jeg opplevde nok størst frihet ved å arbeide med tegning og i eksperimenter med tredimensjonale objekter. Fra 1987 deltok jeg på Vårutstillinger i UKS med blant annet relieffer og objekter, og på 80-tallet med separatutstillinger, hvor jeg også viste malerier.
Senere fant jeg en uttrykksmåte i store kulltegninger på et kraftig, tykt papir som tålte røff behandling. Det var et krevende arbeid, med flere lag fixativ og bruk av kniv og sandpapir for å skape taktile gråtoner og få opp hvitheten i papiret. Materialitet har alltid vært viktig for meg og tegningene fikk et relieffpreg som kunne likne forsteninger. Tegningene ble vist mange ganger på Høstutstillingen, på Østlandsutstillingen og i separatutstillinger, blant annet i Tegnerforbundet. Det ble offentlige innkjøp, flere ble innkjøpt av Nasjonalgalleriet og noen av dem ble vist på utstillingen «Prisme. Tegning fra 1990-2012» i Museet for samtidskunst. I 2006 viste jeg en stor vegginstallasjon av tegninger og tredimensjonale objekter på Tegnebiennalen i Stenersenmuseet.
Arbeidet ble etter hvert belastende for armene og det var plagsomt å puste inn støvet som oppstod, så jeg har utforsket andre måter å uttrykke meg på. I monotypier eksperimenterer jeg med farge og relieff ved å bruke sjablonger og forskjellige nett som jeg finner. Jeg er fasinert av gridmønstre og kan la tegninger oppstå i rutenett, både strengt geometriske og mere intuitivt organiske. Med tusj og akryl lager jeg surrealistiske, ekspresjonistiske og abstrakte bilder.
I 2022 deltok jeg på Østlandsutstillingen med tre monotypier og samarbeidet også med Annette Koefoed om utstillingen «Forbindelser» på Varmbadet i Drøbak. Begges separatutstillinger tok utgangspunkt i vår opplevelse av forbindelser og kommunikasjon i naturen og vår sorg over tap av arter og biologimangfold.
I Galleri Briskeby i Oslo hadde jeg en utstilling jeg kalte «Ute av verden». Utstillingene bestod av monotypier og forskjellig type tegninger.
TF: Hvorfor tegner du? Fortell litt om arbeidsprosessen din.
KV: Å tegne har alltid vært min mest selvfølgelige uttrykksmåte. Å sette spor i ulike materialer med ulik motstand og med ulike redskaper. Skape med lys og skygge, men også farge. Jeg har stadig en trang til å hente ut indre bilder som kan bevisstgjøres når jeg møter dem på papirflaten. Det føles viktig uten at jeg nødvendigvis forstår hvorfor. Det kan være en umiddelbar, usensurert tusjtegning, men også meditative arbeider som vokser langsomt fram. Det er inspirerende når bildet så utvikler seg videre på overraskende måter. Jeg bearbeider og forenkler og håper at mitt personlige utgangspunkt kan bli til noe som også kan berøre andre og kanskje vekke undring.
TF: Kan du nevne noen tegnere som inspirerer deg?
KV: Jeg liker mange av dagens dyktige norske tegnere og synes det blir vanskelig å trekke fram enkelte. Theodor Kittelsen sine illustrasjoner og Tove Jansson sine billedbøker studerte jeg mye som barn. Som voksen ble jeg særlig følelsesmessig berørt av William Kentridge og hans kullanimasjoner på Documenta 11, i 2002 og Kiki Smith sine kraftfulle tegninger på Venezia biennalen i 2017. Hun hadde også en sterk utstilling som jeg fikk se i det vakre Myntmuseet i Paris i 2020, med installasjoner av skulpturer og tegninger både på papir og i fargerike store tepper. Jeg liker det feministiske, kroppslige og spirituelle i hennes arbeider.
Eva Hesse ble et kunstnerisk forbilde da jeg oppdaget henne som ung kunstakademistudent. Judy Chicago betydde også mye for meg den gangen, med sine feministiske prosjekter. Abstrakt kunst som utvider min bevissthet og åpner opp for både en følelsesmessig og metafysisk gjenkjennelse har inspirert meg i alle år og det var flott å oppleve de store verkene til Hilma af Klint på Louisiana i København i 2014.
Fortellinger mellom abstraksjon, gjenkjennelig figurasjon og farge som i Leonard Rickhard sine malerier og tegninger, animasjonsfilmene til Hayao Miyazaki, botaniske og vitenskapelige plansjer, ornamentalske og geometriske mønstre, broderier og naturen i seg selv er også inspirasjonskilder.
TF: Hvilke temaer opptar deg som kunstner?
KV: Et tidlig minne er fra da jeg var 3-4 år og prøvde å fatte det ufattelige da min kjære oldefar ikke lenger kom hjem til oss og vi besøkte gravlunden der de sa han lå under jorda og samtidig var i himmelen. Eksistensielle spørsmål har fulgt meg siden «Hvor kommer vi fra, hvor går vi hen?». Jeg har vært søkende og utprøvende innenfor mange retninger og ideologier, blant annet jungiansk psykologi, kroppsorientert psykologi, kristendom, buddhistisk inspirert filosofi, politisk ideologi og feminisme.
Jeg er opptatt av økologi og at alle organismer lever i en større sammenheng og avhengighet. I skogen er trærne knyttet sammen under bakken og informasjon går mellom dem via sopp og røtter, i et finurlig nettverk. I rommet rundt oss danne partikler og signaler usynlige forbindelser, nettverk vi er avhengige av i moderne kommunikasjon. Menneskers konstruksjoner, byer, kriger, ruiner og forflytninger, fossiler, fugletrekk og fuglesang er tegning som spor i tid og rom. Jeg er opptatt av det som forsvinner og det som blir igjen; minner og avtrykk av det som var. Tomrommet etter den døde og sorgen over det som blir borte, arter, mennesker, sivilisasjoner og natur. Det er temaer som jeg har arbeidet med de siste årene.
I tilbakeblikk ser jeg at mitt prosjekt dypest sett alltid har vært drevet av en lengsel etter frigjøring. I en kunstnerisk prosess har jeg med utgangspunkt i min personlige historie tatt inn den tiden og konteksten jeg lever i, bearbeidet, forenklet og prøvd å finne et uttrykk for det jeg føler og ser med mitt indre blikk.
TF: Fortell litt om dine arbeider i Tegnerforbundets salgsavdeling
KV:
Treets lys
Inspirert av blant annet botaniske plansjer, har jeg laget tegninger som viser snitt gjennom natur. I et underliggende rutenett tegner jeg omriss av botaniske vekster, i det geometriske vokser noe organisk fram. Geometriske former finnes over alt i naturen og i tegningene ser jeg dem også som symboler for overganger mellom det fysiske og det metafysiske. Jeg tenker at det er et slags lys, som livsenergi, inne i vekstene.
Minnelund
Minnelunden er et sted for sorg. Den hvite veksten i bildet kan være avtrykket av noe som forsvinner, det kan være et minne, det kan være et symbol. Bildet er malt og tegnet med tusj og kan tolkes på mange måter.
//
Se tilgjengelige tegninger av Karin Valum i nettbutikken.
